To Kill a Mockingbird

To Kill a Mockingbird is written by the American author Harper Lee. It was published in 1960, and the novel has won several awards during the last 5 decades. The story is based on events Lee observed in her hometown, Monroeville, Alabama.

The story of the novel is located to a little town called Maycomb, Alabama in the 1930's. The reader gets the chance to experience a typical southern town through the eyes of Scout Finch, the 6-year old narrator. We follow her through her childhood, and see how her impression and opinion of the society around her changes as she gets older. Her father, the lawyer Articus Finch, is appointed by the court to defend Tom Robinson, an Afro-American accused of raping a white woman. Coloured people are the target of a lot of prejudice and are treated with no respect and are lacking basic rights in Maycomb as well as in the other southern states. The reader gets to follow the change of her relationships to other people as she is influenced by the society, and especially her father's effort to teach her about morals and ethics, which ultimately comes down to human rights.

The plot of the story is realistic considering the setting, but it also brings a couple of surprises compared to the «trademark» childhood novel. It has a theme , racism, that isn't used a lot in stories of children, and the man seeming to be the bad guy, Mr. Radley, ends up saving the day.

Harper's writing is very casual and informal. She writes so that she best can explain the actions and the environment, and she does not hesitate to use words that many other writers migth have frowned upon ("nigger-lover", "whore-lady"), especially back in the 60's. The quotes are written with no importance of being grammatically correct – they are just reflecting the Alabama language, and this casuality «invites» the reader into the story. Harper also uses a lot of humor, which adds to the warm, casual tone of the story.

The novel has a coupple of themes that can be traced all the way from the first to the last chapter.
Childish innocence – Both Scout and her older brother Jem live with a sense of innocence that only children can have. For example, Scout happens to insult several people in the story without even realizing it herself, because of what is mere curiosity. Many children also haven't have time to be influenced by the prejudice of their parents yet, as Articus Finch states when explaining that their society isn't fair against coloured people: "They've done it before and they did it tonight and they'll do it again and when they do it - it seems that only children weep."
Bravery – Bravery and courage by not thinking better of yourself than others. There are lots of examples of people risking their own good health to help other people in the novel. For example, Dill and Scout run back to help Jem get away when he got stuck after runniing away from Mr. Radely's house, where a gunshot just had been fired. Or when a house in the neighborhood is on fire, every man fit helps removing the furniture and putting out the fire.

The novel also debates themes that are just as relevant today as they were back in the 60's.
Subjects like racism in our society might not be as obvious as it was in the South states in the 30's, but if you look a little further than the surface, you will probably find that there still a lot of racism in our society. Articus Finch tries to establish basic human rights in Maycomb, that everyone should have the same rights, no matter ethnicity, religion or family name. This is an obvious issue in the modern world, with millions of people living without these basic rights in their lives. The novel might remind some people of this and perhaps inspire them to think about what they can do to assure that their local society treats everybody equal as possible.


I really enjoyed the book, and I especially enjoyed the climax at the end, with the trial of Tom Robinson and the following events. I believe that this is a book that everybody should read, if not to regard it as a critisism to the modern society, then at least to enjoy a extremely well-written book!

Bilder og film

Kultfilm er en type film som har en spesiell type tilhengere som engasjerer seg veldig for filmen, for eksempel gjennom å kle seg ut i klær fra filmen.

Dogmefilm er en filmtype som virker amatørmesseig, med håndholdte kamera, filming gjort utenfor studio, man bruker ikke lyseffekter og lyden skal alltid være den fra originalopptaket.

Dokudrama er en blanding av dokumentar og spillefilm. Man bruker gjerne historiske hendelser som utgangspunkt for filmen, og den er laget like mye for å informere som for å underholde.

Spaghettiwestern er en western-inspirert film som omhandler cowboymiljøet i Amerika. De er som regler produsert på 60- og 70-tallet, som oftest i Spania eller i Italia.

MsF

Poem

I sorta left my books at school today, and I haven't got the "walk-through" on how to make a poem either, so I just made one up now:

One man's joy
is another man's grief
The white man
came as a thief

They burned our houses
stole our land
Killed our families
claimed our sand

Our people cried
we lost the war
But our pride
remains forever more



MsF

Kanskje for alltid

«Kanskje foralltid» er en novelle skrevet av Ingvild H. Rishøi. Den står i novellesamlinga «La stå», som var hennes debut i 2007. Den ble svært god mottatt av kritikerne, og Rishøi vant blant annet prisen som årets nykommer i bokklubben.

«Kanskje for alltid» handler om en gutt, Jon, og en jente, Maria, som er veldig tett knyttet til hverandre. De er bestevenner og naboer, og tilbringer stort sett all fritid sammen.
Vi får flere utdrag fra barndommen deres, som da de fanget rumpetroll i bekken som 6-åringer, og Jon mistet dem ut på bakken og blir veldig opprørt av dette, eller da de lekte gjemsel sammen, og Maria ikke finner Jon på noen av de to plassene han vanligvis gjemte seg på, og blir veldig redd, før hun til slutt fant ham på en berghylle ute ved havet.
Da Maria var 12 kom moren hjem fra en konferansetime og fortalte henne at hun kanskje burde tilbringe litt mindre tid med Jon og litt mer tid med andre barn. Maria var ikke enig med moren og ble sint, før hun gikk rett over tunet for å besøke Jon.
De overnattet på en berghylle når de var 14 år. Jon spikket en fløyte, og kilte henne på underarmen. Dagen etter sa Maria at Jon ikke måtte fortelle det til noen, «ti kniver i hjertet».
Tiden gikk og de ble eldre, og når Maria var blitt 18 dro hun til byen for å studere. Der bodde hun fire år og utdannet seg til å bli lærer.
I løpet av de fire årene forandret Maria seg, men samtidig savnet hun Jon. Det andre året fikk hun brev fra moren, som sa at Jon sto på tunet og så på tunet deres i hele dager i strekk.
Når Maria var ferdig med studiene kom hun hjem igjen, og sammen med Jon gikk hun ut til svaberget de så ofte hadd vært på. De bestemte seg for å overnatte der, Jon spikket en fløyte og på spørsmål om hvor lenge hun skulle bli hjemme svarte Maria «kanskje for alltid».
Morgenen etter våkner Maria, og hun sitter og ser på en måke som stiger og stuper i det fjerne. «Så løsner sola fra havet. Lyset faller der han lå.»

«Kanskje for alltid» er en fortelling skrevet i tredjeperson, det vil si at fortelleren ikke tar del i det som skjer. Vi ser historien fra Marias synsvinkel, altså er det hun som følges gjennom hele teksten. Dette gjør at vi ikke får se hva som foregår i Jons hode, men at vi må gjøre oss opp en mening om han gjennom handlingene hans. Det fører også til at vi ikke får vite mye om hva som skjer med Jon mens Maria er i byen og studerer.

Forholdet mellom Jon og Maria er veldig sterkt. De er svært gode venner, og har nok knyttet tettere bånd enn de fleste andre gjør i ungdomstida. Det virker på meg som om Jon kanskje har en hjerneskade eller noe lignende, blant annet fordi han tar slik på vei på grunn av småting, som da han mistet rumpetrollene ut på bakken, eller når han mister noen egg i bakken så de knuser. Jeg får et inntrykk av at Maria er den som bestemmer i forholdet, og at Jon virker ganske avhengig av henne, og at Jon har større behov for Maria enn Maria har for han. Likevel kjenner Maria at hun savner Jon mye når hun studerer, og leseren forstår hvor mye Jon betyr for henne når hun leser et brev fra Jon: «Det sto han var lei seg for å si det, men katten hennes var død. Jeg vet ikke om mor di har fortalt det, men moren hadde fortalt det, men hun hadde ikke grått for det før nå». Når hun flytter hjem igjen ønsker Maria kanskje at alt blir som før, hun går over tunet for å hente Jon som hun har gjort så mange ganger før, og sammen går de ut til svaberget igjen. Maria får Jon til å spikke en seljefløyte, noe som jeg tolker slik at hun ønsker at hun vil ha det sånn som før. De bestemmer seg for å overnatte på berghylla, som de gjorde for mange år siden. Jon ligger og stryker henne over hodet, og sier at han tenker på henne, hele tida, og han spør om det er dumt. «Det er sånn som før,» svarer Maria. Jon sier ingenting, og slutter å stryke henne.

Novella starter midt i handlinga, in medias res: «De var seks år og de lå på kne ved bekken». På denne måten blir det ingen lang innledning hvor hovedpersonene beskrives, men i starter spenningen med en gang.

Etter dette deles teksten inn i avsnitt som alle omhandler en hendelse i livet, fortalt i kronlogisk rekkefølge, altså fra start til slutt uten noen tilbakeblikk.

Slutten er svært åpen for tolkning, når Maria våkner og ser på en måke som stiger og stuper, stiger og stuper. «Så løsner sola fra vannet. Lyset faller der han lå». Det er usikkert hva som har skjedd med Jon, og det er opp til hver enkelt å tolke det som er skrevet, hvorfor han ikke ligger der lenger. Personlig er jeg ikke sikker på hvordan jeg skal tolke det; kanskje Jon bare har gått videre i livet, blitt mer selvstendig og tryggere på seg selv mens Maria har studert, og at han rett og slett har gått. I så fall vil forholdet deres ha blitt snudd på hodet; Før var det Jon som var avhengig av Maria, men det virker som om Maria trenger Jon mer enn omvendt etter at hun kommer hjem, og Jon viser dette ved å gå fra henne.
En annen mulighet kan være at Jon har tatt selvmord. Litt lenger opp i teksten har han sagt til Maria at han tenker på henne, hele tiden. Når han spurte om det var dumt svarte hun at det var slik som før. Jon sa ingenting, men sluttet å stryke henne på hodet. Det virker som om Jon har vært forelsket i Maria i alle disse årene, og kanskje gikk det akkurat opp for han at Maria ikke føler det samme for ham. Derfor er det mulig at han har hoppet ut fra berghyllen når Maria våkner neste morgen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg tror om slutten, men jeg har kanskje mest troen på at Jon har blitt selvstendig og gått (kanskje er det fordi jeg ikke vil at Jon skal dø).

Språket i novella er lett. Det skrives i korte setninger, og det er en del replikker, noe som gjør at det er enkelt for leseren å henge med. Likevel er man nødt til å lese mye mellom linjene, det er mye som ikke står skrevet med ord man selv må tenke seg frem til. Dette gjør at novella sansynligvis tolkes veldig forskjellig fra person til person.
Et virkemiddel som brukes mye er gjentakelser: Jon mister noe i bakken og blir opprørt to ganger, de overnatter på berghylla to ganger, Jon spikker en seljefløyte to ganger og Maria får to brev mens hun stederer.
Ellers brukes det et ganske nøktern språk, det er ikke overdramatisk på noen måte, noe som heller ikke trengs siden historien bygger opp sin egen spenning uten at den trenger å forsterkes av overdrevent dramatisk språk.

Temaene i novella slik jeg tolker den er vennskap/kjærlighet, oppvekst og det å ta noe for gitt, at man kanskje ikke har noe å komme hjem til igjen.

Jeg likte novella svært godt, til tross for at jeg syns den var vanskelig å tolke. Den er skrevet på en god og bygger opp spenningen på en måte som gjør at det aldri blir kjedelig.
Jeg likte spesielt hvordan forholdet mellom Jon og Maria ble beskrevet med handlinger i stedet for rene skildringer og jeg likte at slutten var så åpen.

The Green Island

Entry 1, Ireland

Well, I can definately see why it's called the Green Island!

I've spent the last five days hiking around in Macgillycuddy's Reeks, a mountain range in Count Kerry, in the south-west of Ireland.

The nature is amazing, there's something magnificent to see everywhere you look, a new mountain-peak, another beautiful lake, or a vast flowermeadow.

I've been on the top of Ireland's highest peak, the Carrauntoohil, which is 1038 meters high.

I've been sleeping in a tent, which I gotta admit, isn't to comfortable, but the days totally are worth a uncomfortable night in a tent.

Today, though, I've been lucky enough to get a bed for the night. I was visiting the Muckross Lake, a lake situated in the famous Kilarney natioal park, and when I was looking at the Muckross House, a old mansion built in 1843, the owner himself, Henry Arthur Herbert, walked out of the front door, and started to talk to me. When I told him I was hiking through the Kilarney national park, sleeping in a tent, he offered me to sleep there this night.

I gratefully accepted, looking forward to spare my sore back for another hard and cold night in the tent.

Mr Herbert told me to watch out, though; there are supposed to be ghosts in the Muckross House..

MsF

Entry 2, Ireland

I was totally exhausted after spending the last five days hikinh through the spectular Irish wilderness, and the one thing I really wanted was to find a hotel with a good soft beds, and sleep out. I decided to go to Dublin by train, and I checked in at the first descent hotel I found. I just had the time to brush my teeth and undress before I found myself flat on the bed.

I woke up 15 hours later, feeling better than ever, and after a quick lunch (I was too late for breakfast), I was ready to explore Dublin.

I spent the day walking through the streets of the city, looking in some shops, and talking to some of the inhabitants of the city (you just gotta love that accent!).

The next day I went to visit Dublin Castle. It is a marvelous building, and I just couldn't believe that most of it was built in 1260!

Afterwards, I figured I had to visit a traditional, Irish pub, seeing it is one of the things the Irish are known for. The atmosphere was cozy, and I walked back to the hotel in a considerabely better mood than when I left it.

After a good nights sleep, I took a cab out to the airport to catch my flight back home.

I've spent a great week in Ireland, and I'm sure I'll return!

MsF

Malta

Entry 1, Malta

I'm finally here!

I've been longing to go to Malta for as long as I can remember, and now my dream has finally come true. I stay at a hotel in the center of Valletta, the capital of Malta.

My plane arived at noon yesterday, and I spent the day enjoying the good weather and the low prices of the city.

Today I am just going to stroll around, have a look at the old buildings built around the 16^th century, do some more sightseeing and maybe visit some museums.

I'll see you later!

MsF

Entry 2 from Malta

Cheers,

I was sort of getting bored with beeing in Valletta, so I decided to head for the coast and the beaches. I currently stay in a small village close to Mellieha Bay, one of Malta's best known beaches. I enjoy every day, just relaxing in the sun, swimming in the clear, green water and eating ice cream on the beach.

When I was lying on the beach I felt like I could you just lie there forever, and I guess I would have if it wasn't for rather agressive sunburn, which kept me in my hotel-room the next day.

The next day was my last day on Malta, and I spent in the caves under the cliffs in the north of the island. It was a magnificent experience, and the view into the biggest cave was absoloutely breathtaking; the stalactites hanging down from the cave's ceiling, the clear water sparkling in the light from the sun that came through a hole in the cave and the fishes in the ocean beneath us. It was just stunning, sometimes I do reckon there has got to be a God on this planet.

Now I'm sitting on a plane heading north for Ireland, the Green Island.

MsF

My opinion of Blood Diamond

I've never seen Blood Diamond before, but it blew me away from the begining.
There wasn't a single boring moment throughout the whole movie, and it kept me excited all along.

Unlike many other action-movies nowadays, Blood Diamond manages to contain more than shooting-scenes and vast explosions. On the contrary, Blood Diamond tells a great story about a husband and father loosing his family, and his search for them, and a selfish diamond-smuggler only caring for himself and how to make money, becoming, and dying, a better man.

The movie was made to send a message to people, which I reckon it did brilliantly. Besides telling a great stiry, it shows us how conditions were (and probably stilla are) in Africa, with children beeing used as soldiers and how diamond industry really works.

I was shocked to learn how many people who have to live an awfull life, or even die, because of the diamonds, and hopefully people will now think twice before buying a diamond ring or necklace.

I really enjoyed the movie, and I'll probably see it again. Almost everythong about it was good; a great story, splendid acting, lots of action aswell as a clear message to the people who see it.

Thumbs up !

MsF