«Kanskje foralltid» er en novelle skrevet av Ingvild H. Rishøi. Den står i novellesamlinga «La stå», som var hennes debut i 2007. Den ble svært god mottatt av kritikerne, og Rishøi vant blant annet prisen som årets nykommer i bokklubben.
«Kanskje for alltid» handler om en gutt, Jon, og en jente, Maria, som er veldig tett knyttet til hverandre. De er bestevenner og naboer, og tilbringer stort sett all fritid sammen.
Vi får flere utdrag fra barndommen deres, som da de fanget rumpetroll i bekken som 6-åringer, og Jon mistet dem ut på bakken og blir veldig opprørt av dette, eller da de lekte gjemsel sammen, og Maria ikke finner Jon på noen av de to plassene han vanligvis gjemte seg på, og blir veldig redd, før hun til slutt fant ham på en berghylle ute ved havet.
Da Maria var 12 kom moren hjem fra en konferansetime og fortalte henne at hun kanskje burde tilbringe litt mindre tid med Jon og litt mer tid med andre barn. Maria var ikke enig med moren og ble sint, før hun gikk rett over tunet for å besøke Jon.
De overnattet på en berghylle når de var 14 år. Jon spikket en fløyte, og kilte henne på underarmen. Dagen etter sa Maria at Jon ikke måtte fortelle det til noen, «ti kniver i hjertet».
Tiden gikk og de ble eldre, og når Maria var blitt 18 dro hun til byen for å studere. Der bodde hun fire år og utdannet seg til å bli lærer.
I løpet av de fire årene forandret Maria seg, men samtidig savnet hun Jon. Det andre året fikk hun brev fra moren, som sa at Jon sto på tunet og så på tunet deres i hele dager i strekk.
Når Maria var ferdig med studiene kom hun hjem igjen, og sammen med Jon gikk hun ut til svaberget de så ofte hadd vært på. De bestemte seg for å overnatte der, Jon spikket en fløyte og på spørsmål om hvor lenge hun skulle bli hjemme svarte Maria «kanskje for alltid».
Morgenen etter våkner Maria, og hun sitter og ser på en måke som stiger og stuper i det fjerne. «Så løsner sola fra havet. Lyset faller der han lå.»
«Kanskje for alltid» er en fortelling skrevet i tredjeperson, det vil si at fortelleren ikke tar del i det som skjer. Vi ser historien fra Marias synsvinkel, altså er det hun som følges gjennom hele teksten. Dette gjør at vi ikke får se hva som foregår i Jons hode, men at vi må gjøre oss opp en mening om han gjennom handlingene hans. Det fører også til at vi ikke får vite mye om hva som skjer med Jon mens Maria er i byen og studerer.
Forholdet mellom Jon og Maria er veldig sterkt. De er svært gode venner, og har nok knyttet tettere bånd enn de fleste andre gjør i ungdomstida. Det virker på meg som om Jon kanskje har en hjerneskade eller noe lignende, blant annet fordi han tar slik på vei på grunn av småting, som da han mistet rumpetrollene ut på bakken, eller når han mister noen egg i bakken så de knuser. Jeg får et inntrykk av at Maria er den som bestemmer i forholdet, og at Jon virker ganske avhengig av henne, og at Jon har større behov for Maria enn Maria har for han. Likevel kjenner Maria at hun savner Jon mye når hun studerer, og leseren forstår hvor mye Jon betyr for henne når hun leser et brev fra Jon: «Det sto han var lei seg for å si det, men katten hennes var død. Jeg vet ikke om mor di har fortalt det, men moren hadde fortalt det, men hun hadde ikke grått for det før nå». Når hun flytter hjem igjen ønsker Maria kanskje at alt blir som før, hun går over tunet for å hente Jon som hun har gjort så mange ganger før, og sammen går de ut til svaberget igjen. Maria får Jon til å spikke en seljefløyte, noe som jeg tolker slik at hun ønsker at hun vil ha det sånn som før. De bestemmer seg for å overnatte på berghylla, som de gjorde for mange år siden. Jon ligger og stryker henne over hodet, og sier at han tenker på henne, hele tida, og han spør om det er dumt. «Det er sånn som før,» svarer Maria. Jon sier ingenting, og slutter å stryke henne.
Novella starter midt i handlinga, in medias res: «De var seks år og de lå på kne ved bekken». På denne måten blir det ingen lang innledning hvor hovedpersonene beskrives, men i starter spenningen med en gang.
Etter dette deles teksten inn i avsnitt som alle omhandler en hendelse i livet, fortalt i kronlogisk rekkefølge, altså fra start til slutt uten noen tilbakeblikk.
Slutten er svært åpen for tolkning, når Maria våkner og ser på en måke som stiger og stuper, stiger og stuper. «Så løsner sola fra vannet. Lyset faller der han lå». Det er usikkert hva som har skjedd med Jon, og det er opp til hver enkelt å tolke det som er skrevet, hvorfor han ikke ligger der lenger. Personlig er jeg ikke sikker på hvordan jeg skal tolke det; kanskje Jon bare har gått videre i livet, blitt mer selvstendig og tryggere på seg selv mens Maria har studert, og at han rett og slett har gått. I så fall vil forholdet deres ha blitt snudd på hodet; Før var det Jon som var avhengig av Maria, men det virker som om Maria trenger Jon mer enn omvendt etter at hun kommer hjem, og Jon viser dette ved å gå fra henne.
En annen mulighet kan være at Jon har tatt selvmord. Litt lenger opp i teksten har han sagt til Maria at han tenker på henne, hele tiden. Når han spurte om det var dumt svarte hun at det var slik som før. Jon sa ingenting, men sluttet å stryke henne på hodet. Det virker som om Jon har vært forelsket i Maria i alle disse årene, og kanskje gikk det akkurat opp for han at Maria ikke føler det samme for ham. Derfor er det mulig at han har hoppet ut fra berghyllen når Maria våkner neste morgen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg tror om slutten, men jeg har kanskje mest troen på at Jon har blitt selvstendig og gått (kanskje er det fordi jeg ikke vil at Jon skal dø).
Språket i novella er lett. Det skrives i korte setninger, og det er en del replikker, noe som gjør at det er enkelt for leseren å henge med. Likevel er man nødt til å lese mye mellom linjene, det er mye som ikke står skrevet med ord man selv må tenke seg frem til. Dette gjør at novella sansynligvis tolkes veldig forskjellig fra person til person.
Et virkemiddel som brukes mye er gjentakelser: Jon mister noe i bakken og blir opprørt to ganger, de overnatter på berghylla to ganger, Jon spikker en seljefløyte to ganger og Maria får to brev mens hun stederer.
Ellers brukes det et ganske nøktern språk, det er ikke overdramatisk på noen måte, noe som heller ikke trengs siden historien bygger opp sin egen spenning uten at den trenger å forsterkes av overdrevent dramatisk språk.
Temaene i novella slik jeg tolker den er vennskap/kjærlighet, oppvekst og det å ta noe for gitt, at man kanskje ikke har noe å komme hjem til igjen.
Jeg likte novella svært godt, til tross for at jeg syns den var vanskelig å tolke. Den er skrevet på en god og bygger opp spenningen på en måte som gjør at det aldri blir kjedelig.
Jeg likte spesielt hvordan forholdet mellom Jon og Maria ble beskrevet med handlinger i stedet for rene skildringer og jeg likte at slutten var så åpen.
Patrick Süskind - Perfume
for 13 år siden
